Storm warning - but there's no fear

Thunderstorm sin blogg. Ingenting eksklusivt, bare en dum liten personlig blogg.
Home

To menu | To search

Frygisk skala - også kjent som Metallica-skala :}

, 00:08

Denne historien er kanskje den artigste og søteste jeg har erfart siden jeg har begynt å lære meg å spille gitar og å dele de nye kunnskapene og ferdighetene med kjæresten min.

Etter å ha fått meg en viss rutine i de grunnleggende dur-og mollskalaene - tonearter, fortegn, komplementer dur-moll, parallel dur-moll greier -, begynte jeg med å oppdage andre skalaer - A-moll blues skala for eksempel.

I tillegg til det leste jeg "To Live Is To Die" - boken om Cliff Burton, den geniale bassisten av Metallica. Han var en meget profesjonell musikker som likte å lære seg nye ting og å eksperimentere med dem; Kirk Hammett fortalte at Burton ble svært interessert i den frygiske skalaen. Hammett også begynte å eksperimentere med den; den frygiske toneart ble deres felles lidenskap... og slik ble sangen Call Of Khtulhu basert på en frygisk skala.

Når jeg begynte å øve den samme frygiske skalaen, gjenkjente min kjæreste den med det samme, og kalte den "Metallica-skala"... og han ikke skjønte hvorfor jeg begynte å le.
Det tok litt tid mens jeg klarte å forklare det: det er den rette måten å lære deg ting på! Om du kan tilknytte info'en til noe som du allerede kjenner og liker, blir det enklere å forstå og å mestre den. Det er absolutt ikke pinlig - tvert imot!

Jeg har slike eksempler fra egen erfaring.

Første gang jeg klarte å mestre F-dur barréakkorden, gikk det plutselig opp: dette er akkorden Beatles-sangen "Misery" begynner med! (Ja. Jeg ble Beatles-fan i en alder av 5 år og dette er livsvarig. Jeg lærte - og lærer - utrolig mye av deres musikk.)

Men, the Beatles selv hadde opplevd noe lignende. De fikk enorm inspirasjon av Buddy Holly - og så pleier vi å kalle The Beatles for "Charles Hardin fanklubben", hehe. Siden A-dur var vår gamle venn Charles Hardin sin yndlingstoneart, betraktet fanklubben A-dur som "Buddy Holly-toneart" og de skrev overraskende mange låter i A-dur.

Dersom det er ikke pinlig å kalle A-dur for "Buddy Holly-toneart", da er det ikke pinlig å kalle frygisk skala for "Metallica-skala" heller.

Jeg trenger et morsmål :}

, 15:03

Skjønt at det høres meget rart ut.

Jeg er tospråklig, og bruker begge av dem like dårlig. Jeg er en utlending her, og var omtrent like mye av en utlending - som minoritet - i det triste, triste landet jeg vokste opp i. Dette gir en rar følelse av å "ikke tilhøre" og av å være en fremmed.

Det er delvis pinlig, delvis ubeskrivelig morsomt og utfordrende å oppdage språket som skulle være mitt morsmål.

Arevelahayeren, ja.

Jeg vet ikke når jeg skal mestre det - ved øyeblikket, jeg er stolt over at jeg allerede kan skrive og lese, samt at jeg kan uttale disse spesielle konsonantene - խ og ղ som gjør at de fleste utlendinger mener at hayeren høres svært barbarisk ut :}

Men å oppdage dette språket gir en spesiell varme som er svært vanskelig å beskrive - men føles så fantastisk!

Ærlig talt, jeg visste ikke hva jeg burde svare når jeg ble spurt "Hvorfor lærer du armensk? Snakker de dårlig engelsk der?"

Vet ikke om det er vanskelig å forstå - det føles ikke akkurat godt å være "den universelle utlendingen". Å bli kjent med ens arv og bakgrunn er veldig viktig, synes jeg. Og språket spiller en viktig rolle i det.

Og denne antagelsen, om dårlig engelsk... vel, om det er det vi går ut fra, de kunne spøre meg hvorfor jeg er flytende i norsk. Folk snakker meget godt engelsk her! Hvorfor er jeg muntlig norskdominant (dvs jeg foretrekker å bruke norsk muntlig, mens som regel bruker det triste, deprimerende landets språk skriftlig) da? Helt unødvendig, ja.

La meg være litt arrogant. Jeg er ikke så overflatisk at "å gjøre meg forstått på engelsk" ville være nok til meg.

Da ville jeg bli utestengt fra samtalene, en rekke lokale vitser - om dialekter og sånne ting -, kunne ikke lese bøker og aviser (Vi Menn er min favoritt, faktisk). Men det teller ikke, siden jeg kan gjøre meg forstått i hverdagssituasjoner på engelsk. :{ Unnskyld, men det ville ikke tilfredsstille meg.

En svak taper med farget svart hår - og stolt over det :}

, 18:29

Jeg er lige blevet færdig med hårfarvningen. (I alt sannsynlighet, det er en bivirkning av ammoniakk og resorsin at jeg plutseligt begyndte at bruge dansk skrivemåde. Disse er farlige kjemikalier som gjør noe med éns hjerne, ja.)

Farget svart hår er kultisk, ikke sant? Det er nesten obligatorisk, bare for å uttrykke at man er en "dark soul". Barnslig nok, jeg er enig. Farget svart hår. Svarte klær. Svart neglelakk. Svart kaffe. Svart té.

Kjenner dere den berømte "I have no personality starter pack" meme'en? Jeg tror jeg burde lage en darxoul utgave av den. Bare for å illustrere at jeg vet at å ha på meg svart - og å høre på bander og artister som de fleste har aldri hørt om - ikke gjør meg til noe interessant eller unik.

Ja, jeg skjønner at disse er luksusproblemer og jeg burde velge viktigere emner å blogge om. Men... å blogge i det hele tatt virker som ekstra prestasjon for en engstelig person som meg. Å kunne være åpen nok til å diskutere mer seriøse temaer skal ta sin tid.