Storm warning - but there's no fear

Thunderstorm sin blogg. Ingenting eksklusivt, bare en dum liten personlig blogg.
Home

To menu | To search

Mitt luksusbehov & urealistiske drøm: en kjøkkendør!

, 23:32 - Permalink

Ganske banalt, ja.

Vi vet at jeg må alltid finne noe som jeg kan være misfornøyd med, men dette er et unntak. Jeg er ikke bare hyperkritisk som vanligvis - men ser et virkelig og alvorlig problem her.

Jeg synes at de moderne leilighetene - som har stua, spisestua og kjøkkenet i ett eneste stort rom - er egentlig meget usunne. Man er praktisk talt alltid i det samme rommet som kjøkkenet!

Jeg synes ikke at det er sunt å sitte i matlukten (fordi ventilasjonen fungerer ikke alltid like godt, og å åpne vinduene er ikke alltid en bra idé, spesielt ikke på vinteren), hverken fysisk eller psykisk.
Man lager wokgrønnsaker og så den hele leiligheten lukter som en kinesisk restaurant for resten av kvelden.
Man lager en deilig biryani med alu-dam sabjee (og den obligatoriske kokoschutney, selvsagt) og deretter kan sitte i krydrenes mystiske, eksotiske duft for resten av kvelden.

Jeg tror ikke at jeg er den eneste som reagerer så intensivt til matlukt.

Det er to ting som jeg lurer på.

Det finnes intet bevis på en direkte sammenheng, men folk ble litt altfor opptatt av mat i det siste. Å være en "foodie" ble til en trend; folk nevner "mat" blant sine interesser (å okay, kan jeg nevne "å dusje og å vaske håret" blant mine interesser, da?) og jeg har sett flere mennesker som er stolte over å være "matsnobber" som de sier. Chefer kan få kjendisstatus, jeg har lest uttrykket "kjendiskokk" flere ganger. Det er ikke noe som jeg misunner, jeg tror at det kan være et godt yrke for noen som liker å lage mat (og som er flink til å gjøre det); bare at jeg ikke forstår hvorfor det finnes ikke kjendisbilmekanikere, kjendisrørleggere og kjendismalere på den samme måten.

 

 

Og jeg er ikke overrasket over at spiseforstyrrelser er blitt til folkesykdommer.

 

 

Dersom det finnes ikke en kjøkkendør som skiller mellom maten og hverdagslivet, er det ikke rart at maten dominerer og styrer.

 

Så... jeg vil gjerne flytte til et gammelt hus. Et utdatert, ikke-trendy hus som er så umoderne at eiendomsmeglere betrakter det som uselgelig - og som er utstyrt med en kjøkkendør! Et urgammelt sted hvor stua og kjøkkenet betyr to forskjellige rom, separert fra hverandre.

Et hus hvor jeg er ikke nødt til å sitte i matlukt gjennom hele kvelden.

Jeg innser hvordan fryktelig, utrolig, pinlig gammeldags jeg er. Men et oldschool hus - med en kjøkkendør! - kunne gjøre meg så ubeskrivelig lykkelig.

Irriterende annonser

, 00:30 - Permalink

Jeg synes at det er en meget skitten og skummel marketingsstrategi.

Å avbryte en hvilken som helst tjeneste eller app med verdens kjedeligste - og mest irrelevante - annonser er en åpenbar oppfordring som kan oversettes slik: "Oppgradér din konto, NÅ!"

De bryr seg ikke om de virksomhetene hvis annonser de bruker til å gå oss på nervene. Noen ganger jeg får inntrykket at de velger de mest irrelevante annonsene, målrettet til å gjøre oss - brukere - frustrert (noe som fører til at vi ikke blir motivert til å kjøpe det annonserte produktet).

"Will code HTML for food!"

, 21:27 - Permalink

Å ja.

Hvordan ser den stakkars Taphephobia-site'en ut? Har ikke gjort noe med den for... flere år siden, faktisk.

Jeg skammer meg.

Så jeg begynte å avtale idéer og potensielle designbilder med artisten :} Nå har vi noen planer og idéer; dette er den viktigste - og vanskeligste - delen av arbeidet. Etter at man har fått en idé - et indre bilde - om hvordan site'en skulle se ut blir det enklere å gjøre det til en virkelig - og gjerne en fungerende - website.

Frygisk skala - også kjent som Metallica-skala :}

, 00:08 - Permalink

Denne historien er kanskje den artigste og søteste jeg har erfart siden jeg har begynt å lære meg å spille gitar og å dele de nye kunnskapene og ferdighetene med kjæresten min.

Etter å ha fått meg en viss rutine i de grunnleggende dur-og mollskalaene - tonearter, fortegn, komplementer dur-moll, parallel dur-moll greier -, begynte jeg med å oppdage andre skalaer - A-moll blues skala for eksempel.

I tillegg til det leste jeg "To Live Is To Die" - boken om Cliff Burton, den geniale bassisten av Metallica. Han var en meget profesjonell musikker som likte å lære seg nye ting og å eksperimentere med dem; Kirk Hammett fortalte at Burton ble svært interessert i den frygiske skalaen. Hammett også begynte å eksperimentere med den; den frygiske toneart ble deres felles lidenskap... og slik ble sangen Call Of Khtulhu basert på en frygisk skala.

Når jeg begynte å øve den samme frygiske skalaen, gjenkjente min kjæreste den med det samme, og kalte den "Metallica-skala"... og han ikke skjønte hvorfor jeg begynte å le.
Det tok litt tid mens jeg klarte å forklare det: det er den rette måten å lære deg ting på! Om du kan tilknytte info'en til noe som du allerede kjenner og liker, blir det enklere å forstå og å mestre den. Det er absolutt ikke pinlig - tvert imot!

Jeg har slike eksempler fra egen erfaring.

Første gang jeg klarte å mestre F-dur barréakkorden, gikk det plutselig opp: dette er akkorden Beatles-sangen "Misery" begynner med! (Ja. Jeg ble Beatles-fan i en alder av 5 år og dette er livsvarig. Jeg lærte - og lærer - utrolig mye av deres musikk.)

Men, the Beatles selv hadde opplevd noe lignende. De fikk enorm inspirasjon av Buddy Holly - og så pleier vi å kalle The Beatles for "Charles Hardin fanklubben", hehe. Siden A-dur var vår gamle venn Charles Hardin sin yndlingstoneart, betraktet fanklubben A-dur som "Buddy Holly-toneart" og de skrev overraskende mange låter i A-dur.

Dersom det er ikke pinlig å kalle A-dur for "Buddy Holly-toneart", da er det ikke pinlig å kalle frygisk skala for "Metallica-skala" heller.

Kjedelige greier

, 19:39 - Permalink

Ærlig talt, jeg begynner å bli vant til denne tendensen: dersom det er noe som må repareres eller utbyttes i denne leiligheten, det skal være meg som gjør det - i de fleste tilfellene.

Jeg har egentlig ingenting imot det - jeg trives langt mer med skrutrekker enn med treskje i hånden.

Bare at det kan være litt kjedelig når det er altfor mange praktiske oppgaver som ble samlet opp - og ingen av dem kan vurderes som "spennende".

Taklampen har vært ubrukelig for en lang tid siden - så jeg avmonterte den og begynte å søke etter en ny kandidat. Med den nødvendige ledningen og switch-en, selvfølgelig.

Inntrykket er at vi trenger en ny skittentøyskurv, i tillegg.

Ja, slike ting gjør livet såååååå utrolig spennende! Håper at jeg ikke får hjerteinnfarkt som følge av en slik spenning i mitt liv.

Jeg trenger et morsmål :}

, 15:03 - Permalink

Skjønt at det høres meget rart ut.

Jeg er tospråklig, og bruker begge av dem like dårlig. Jeg er en utlending her, og var omtrent like mye av en utlending - som minoritet - i det triste, triste landet jeg vokste opp i. Dette gir en rar følelse av å "ikke tilhøre" og av å være en fremmed.

Det er delvis pinlig, delvis ubeskrivelig morsomt og utfordrende å oppdage språket som skulle være mitt morsmål.

Arevelahayeren, ja.

Jeg vet ikke når jeg skal mestre det - ved øyeblikket, jeg er stolt over at jeg allerede kan skrive og lese, samt at jeg kan uttale disse spesielle konsonantene - խ og ղ som gjør at de fleste utlendinger mener at hayeren høres svært barbarisk ut :}

Men å oppdage dette språket gir en spesiell varme som er svært vanskelig å beskrive - men føles så fantastisk!

Ærlig talt, jeg visste ikke hva jeg burde svare når jeg ble spurt "Hvorfor lærer du armensk? Snakker de dårlig engelsk der?"

Vet ikke om det er vanskelig å forstå - det føles ikke akkurat godt å være "den universelle utlendingen". Å bli kjent med ens arv og bakgrunn er veldig viktig, synes jeg. Og språket spiller en viktig rolle i det.

Og denne antagelsen, om dårlig engelsk... vel, om det er det vi går ut fra, de kunne spøre meg hvorfor jeg er flytende i norsk. Folk snakker meget godt engelsk her! Hvorfor er jeg muntlig norskdominant (dvs jeg foretrekker å bruke norsk muntlig, mens som regel bruker det triste, deprimerende landets språk skriftlig) da? Helt unødvendig, ja.

La meg være litt arrogant. Jeg er ikke så overflatisk at "å gjøre meg forstått på engelsk" ville være nok til meg.

Da ville jeg bli utestengt fra samtalene, en rekke lokale vitser - om dialekter og sånne ting -, kunne ikke lese bøker og aviser (Vi Menn er min favoritt, faktisk). Men det teller ikke, siden jeg kan gjøre meg forstått i hverdagssituasjoner på engelsk. :{ Unnskyld, men det ville ikke tilfredsstille meg.

Nye venner :}

, 17:58 - Permalink

Tvillingene heter Bertil og Torstein, bor i hver sin kaffekopp og har ankommet idag. Vi betrakter dem som familiemedlemmer :}

Jeg insisterte på å ha en slik kopp - fordi disse hyggelige fyrene elsker stirrekonkurranse og er ganske utholdende.

Men jeg tålte ikke tanken at min kjæreste skal leve uten en slik vennlig hodeskalle i kopp. Vi måtte bestille to stykker, bare i rettferdighetens navn.

Jeg vet at jeg kunne neppe bli dummere enn det, men jeg bare måtte få disse snille guttene.

Vinter. Fred. Stillhet. Snøfall.

, 20:44 - Permalink

Kanskje jeg er kjedelig, men jeg elsker fredelige vinterkvelder. Å ta en liten tur ute i snøen, å nyte stillheten og de ubeskrivelige mørke nyansene gjør noe med ens sinn. Kulde, frisk luft og stort sett ingen mennesker på gata, yeah. Den beste kombinasjon. Så rolig. Så fredelig. Så inspirerende.

 

 

Accept - Too Mean To Die

, 22:23 - Permalink

Med andre ord: fascinerende som vanligvis.

Disse tyskere alltid kommer med den samme høye kvaliteten. Jeg bare elsker det som de gjør!

Wolf Hoffmann er på min toppliste - han er en av de gitaristene som jeg ser opp til. Mer enn "han kan spille".

Å okay, istedet for å skrive mer om hvordan fascinert jeg er, holder jeg kjeften og hører på dette fantastiske nye albumet igjen. (Og igjen.)

- page 1 of 3